Ungdommens kulturmønstring er i full gang. Ungdommer fra Vefsn, Grane og Hattfjelldal viste seg fram i Mosjøen kino for to uker siden. I helga var det duket for unge, kreative talenter på Sør-Helgeland, og kommende helg er det ungdom fra Herøy, Alstahaug, Leirfjord og Dønna som skal i ilden. Ungdommens kulturmønstring er i sannhet en mønstring, og viser et imponerende mangfold av svært dyktige, unge mennesker.
Det snakkes ofte om hvordan man skal makte å dyrke fram talenter. Å utvikle talent er på mange måter identisk med å utvikle gründerånd og nyskapning, enten det dreier seg om kunstnerisk uttrykk eller næringsutvikling. Det dreier seg om å gi unge mennesker tro på at de kan, om gjennomføring og om presentasjon. I så måte er Ungdommens kulturmønstring et glimrende eksempel på hvor viktig det er å gi unge tro på at de kan, gi dem mulighet til å utvikle sitt talent og en arena for å vise seg fram. Stjernestatus bør ikke være et overordnet mål, men vi tillater oss å nevne at størrelser som Mariann Aas Hansen, Herborg Kråkevik, Odd Nordstoga, Tone Damli Aaberge og Maria Arredondo også var ivrige deltakere på UKM før de slo gjennom og vant det brede publikums hjerter.
Det er heller ingen ulempe at unge mennesker får vise fram sitt talent i konkurranse med andre. Selv om konkurransefaktoren er sterkt nedtonet, og utvelgelsen for å gå videre til fylkesmønstring og landsmønstring skal skje gjennom utvelgelse der et bredt spekter av faktorer legges til grunn, føler nok mange deltakere det som en konkurranse. Det inspirerer til perfeksjonisme samtidig som man får trening i å vise fram sine kunster i en offentlig sammenheng. Det er svært verdifulle erfaringer å ha med seg videre i livet, uansett hvordan det går i denne konkurransen.
Ungdommens kulturmønstring er også viktig for at lokalt kulturliv skal ha et godt grunnlag for utvikling og vekst. Kultur er en av pilarene i et velfungerende og moderne samfunn. Derfor fortjener ungdommene som engasjerer seg i kulturmønstringa stor ros. Det samme gjør initiativtakerne til mønstringa som stort sett er kommunene og fylkeskommunene. Det gjøres et meget viktig arbeid som er av stor verdi for mange små og store lokalsamfunn, og vi lar oss imponere av den kreativiteten, kvaliteten og mangfoldet ungdommene legger for dagen.

Fiskerne driver antakelig et av landets farligste yrker. Statistikken over dødsulykker på havet er dyster lesing. Derfor var det svært gledelig at fiskeriminister Lisbeth Berg Hansen før helga varslet en ordning med samfiske for fartøy under 11 meter. Det er en betydelig trygghet at man slipper å være alene om bord i sjarken.
Fredag fortalte HA om yrkesfisker Sverre Nilsen fra Vega. For tre år siden så han døden i kvitøyet. Han fisket som vanlig alene da et tau satte seg fast rundt foten under seifiske. Bare tilfeldigheter gjorde at han ikke ble dratt på sjøen. I så fall ville han gått til bunns og blitt en del av den dystre statistikken. Han kom seg unna med en stygg skade og sykmelding i ni måneder.
Fiskeriene er sterkt regulert. Fiskerne har utallige regler og forskrifter å forholde seg til. Strenge kvotebestemmelser har gjort det økonomisk umulig å være mer enn en mann i sjarken. Nå åpner fiskeriministeren for samfiske – slik Norges Fiskarlag har bedt om. I praksis betyr det at to fiskere kan gå sammen og fiske begge kvotene fra en sjark. På den måten reduseres kostnadene. Samtidig økes sikkerheten ved at man kan være to om bord i båten.
Likevel bør vi ha realistiske forventninger til den nye ordningen. Det er ikke opplagt at alle sjarkfiskerne kommer til å bruke den. Dette er yrkesutøvere som har årelang erfaring med å klare seg alene. På større fartøyer er det innarbeidet klare regler for fordeling mellom båteier og mannskap. Men det er ikke selvsagt at tilsvarende regler for deling av kostnader og inntekter kan kopieres av sjarker som starter med samfiske. Tvert imot ligger her mange kimer til uenighet og gnisninger.
Poenget er uansett at fiskeriministeren har åpnet for samfiske for dem som vil. Ordningen er gjort midlertidig for inneværende år. Muligens bør ei permanent ordning justeres noe. Det viktigste er at myndighetene spiller på lag med denne yrkesgruppen. Dels handler det om ei inntektsutvikling som gjør det forsvarlig å fortsette i yrket. Men aller viktigste er det å bidra til økt sikkerhet for disse yrkesutøverne.
De siste 20 årene har 265 fiskere omkommet på havet. Av disse var det hele 154 som fisket alene på båter under 13 meter. Nå er det selvfølgelig umulig å si hvor mange av disse som kunne vært i livet i dag om de hadde hatt en medhjelper om bord, men mulighetene for hjelp og assistanse er jo alltid bedre når man kan hjelpe hverandre. Fiskeriministeren fortjener ros for at hun har fått på plass en midlertidig ordning, selv om det er detaljer som krever mer utredning og kanskje justering.

Etter snart 20 år med debatt mellom de fire E6-kommunene på Helgeland om ny stamvei, tas det nå ny sats. Nye krav og innspill gjør at det kun er de mest optimistiske som håper på en enighet om trasevalg, fartsgrenser og finansiering. Og mens den lokalpolitiske debatten stormer, kommer det daglig meldinger om kollisjoner og utforkjøringer der elendig veistandard er en vesentlig årsak til alle ulykkene. Vi er i ferd med å gå lei av debatten. Tiden er overmoden for handling.
Fra Hemnes og Rana stilles det krav om at veien mellom Mosjøen og Mo i Rana skal ha en standard som kvalifiserer til en fartsgrense på 90 kilometer i timen. Det sammen med øvrige krav om høyere standard enn det Statens vegvesen har lagt opp til, innebærer en kostnadsøkning på en milliard. Ifølge veivesenet er det urealistisk å tro at man kan få til en slik oppgradering med de økte kostnadene det innebærer.
Langt på vei skjønner vi kravet fra Rana og Hemnes. E6 gjennom Helgeland har vært en forsømt veistrekning i mange år. Det skulle tilsi at når man først starter et så stort utbyggingsprosjekt, så burde det være et minstekrav at man bygger en vei for framtida. Med tanke på framtidig samarbeid det være seg om flyplass, sykehus, jobb eller utdanningstilbud, så er det helt nødvendig at folk på Helgeland kan forflytte seg på en rask og effektiv måte. God infrastruktur er selve grunnlaget for å utvikle moderne samfunn som er attraktive for dem som bor i regionen, og for dem som planlegger å flytte hit. Med et slikt bakteppe er det ikke mer enn rett og rimelig at det bygges en ny E6 med et moderne og tidsriktig standard. De ekstra kostnadene burde staten sørget for.
Men dersom det er slik at debatten om 80 eller 90 kilometers fartsgrense fører til at vi skal diskutere i mange år framover, er vi tilhengere av en løsning som innebærer en moderne vei, men med 80 kilometers fartsgrense. Det samme gjelder dersom kostnadsøkningen innebærer at vi som bor her, og som har vært nødt til å leve med et veinett av 50-talls standard, må betale ekstrakostnadene gjennom høyere bompengeavgift. Bompengebelastningen er stor nok som den er.
Derfor håper vi lokalpolitikerne tar inn over seg at folk nå er lei av lokalpolitisk slåssing. Vi vil ha handling. Det betyr etter alt å dømme at vi må akseptere en løsning som innebærer en ny E6 med en fartsgrense på 80 kilometer i timen, kanskje med delstrekninger der fartsgrensen er 90 kilometer i timen. Alternativet er nye runder, nye diskusjoner og nye kamper. Det har vi ikke tid til. I alle fall dersom målet er å utvikle attraktive lokalsamfunn. Vårt håp er at de som sitter inne med nyslipe argumenter nå tenker seg om en gang til. At de går inn for veivesenets forslag til løsning, og at byggingen av ny E6 kan ta til for alvor – nå.

Olje- og energiminister Terje Riis-Johansen avla oljebyen Sandnessjøen en snarvisitt mandag. Under besøket fikk han med selvsyn se de endringene aktiviteten utenfor Helgelandskysten medfører på land. Selvsagt kom ikke statsråden med noen løfter. Men han fikk møte folk, se anleggsvirksomheten og han fikk førstehånds informasjon om det som skjer, og hvilke forventninger lokalsamfunnene har. I så måte var dette et meget viktig besøk.
Det kan på mange måter virke som om næringsminister Trond Giske sin strategi med en utstrakt nettverksbygging også har smittet over på olje- og energiministeren. Derfor har Riis-Johansen lagt opp til en omfattende turne med besøk i alle oljebyene. Han legger vekt på verdien av å møte lokalsamfunnene, se aktiviteten og lytte til forventningene. I all diskusjonen om statsrådenes manglende kunnskap om lokale forhold, fortjener ministeren ros for besøket. Det er på denne måten han legger grunnlaget for å treffe beslutninger som både på kort og lang sikt får stor betydning for lokalsamfunnene sin mulighet for vekst og utvikling.
Som et lite paradoks kunne ikke flyet med statsråden og hans følge lande i Sandnessjøen mandag. Han måtte derfor lande i Mosjøen, og fikk oppleve fylkesveien langs Vefsnfjorden. Også det en viktig opplevelse. Ulempen var at hans besøk på brønnteknikk ved Sandnessjøen videregående skole måtte avlyses. Men nettopp dette er litt av vår hverdag på Helgeland. Det er ingen selvfølge at man når fram til bestemmelsesstedet når man hadde tenkt det og på den måten man hadde planlagt. Og så regner vi med at regjeringskollegiet snakker sammen, også om komplisert infrastruktur.
Olje- og energiminister Terje Riis-Johansen oppsummerte selv besøket på en enkelt måte da han beskrev besøket som ekstremt nyttig. – Jeg ser med egne øyne at det definitivt skjer noe her, og at det har størrelse. Jeg må si at jeg hittil har hatt et mer direkte forhold til aktiviteten sør i landet, sa han til Helgeland Arbeiderblad.
Det er nettopp dette som er hele verdien av et slikt besøk. Statsråden har med selvsyn sett at aktiviteten innen olje- og gass er svært stor i Sandnessjøen. Og han har erkjent at hans kunnskap fram til mandag først og fremst dreide seg om aktiviteten sør i landet. I neste omgang vil statsrådens nyvunnete kunnskap komme Sandnessjøen og Helgeland til del. Og da forhåpentligvis i form av konkrete løfter om enda flere ringvirkninger av både Skarv og andre rikdommer fra Norskehavet.

Fylkestingsrepresentant for partiet Rødt, Ingeborg Steinholt, havnet på glattcelle og var i politiets varetekt i 20 timer etter at hun sammen med andre ungdommer gjennomførte en ulovlig demonstrasjon mot en oljekonferanse i Oslo. Målet var å protestere mot oljeboring i nord. Resultatet er en debatt om sivil ulydighet og beskrivelse av timene på glattcelle.
Vi har stor sans for folk med meningers mot og som tør forfekte sitt syn på politikk og samfunnsutvikling for offentligheten. Det skal være stor takhøyde i den offentlige debatten her til lands. Det er selve grunnfjellet i vårt demokrati. Det er ekstra viktig at unge mennesker deltar i den offentlige debatten, setter dagsordenen og på den måten markerer sitt syn.
Minst like viktig er det at unge mennesker engasjerer seg i ulike interesseorganisasjoner og er aktive i politiske partier. Vi opplever altfor ofte det stikk motsatte. Svært mange unge uttrykker likegyldighet, er mest opptatt av egen lykke og bryr seg lite om samfunnet rundt dem.
Derfor setter vi pris på organisasjoner som Natur og ungdom, Miljøvernforbundet, Greenpeace og andre organisasjoner som alle forfekter sterke meninger. Det betyr likevel ikke at vi er enige i det de står for og de metodene de tidvis benytter for å fremme sitt syn.
Fra tid til annen oppstår det situasjoner der både politikere og andre benytter ulovlige metoder for å markere seg i samfunnsdebatten. SV-politiker Heidi Sørensen lenket seg sammen med meningsfeller for å protestere mot Snøhvit-utbyggingen. Vi så det under klimakonferansen i København, og nå sist under oljekonferansen i Oslo der oljenæringen møtte sentrale politikere.
Samfunnsengasjement er særdeles viktig. Men det er svært vanskelig å forsvare protester som baserer seg på ulovlige metoder. Hvor langt kan man i så fall tøye ulovlighetene for å fremme sitt syn? Og er det slik at ulovlige protester faktisk fremmer saken, eller er det med på å dra oppmerksomheten bort fra protestantenes budskap?
Resultatet av Ingeborg Steinholt og andre nordnorske ungdommers ulovlige aksjon i Oslo onsdag denne uken, er medieoppslag om timene på glattcelle. Det var vel neppe det de håpet på da de sperret veien for konferansedeltakerne.
Vi mener også at det er prinsipielt betenkelig at politikere tar i bruk ulovlige metoder for å fremme sitt syn. De går i så fall på akkord med det rettssystem de på mange måter er satt til å forvalte. Og hvordan ville vårt samfunn se ut dersom det vanlige skulle bli ulovlige protester i saker man er rykende uenige i?
Uavhengig av politisk ståsted burde det være all grunn til å reflektere over hvilke metoder man finner akseptable for å fremme sitt syn i en aktuell sak. Det vil neppe være bortkastet tid for en fylkespolitiker.

Gårdbrukere som driver sau i Hattfjelldal og Grane er i harnisk over det de mener er seindrektighet og ei altfor tilbakelent forvaltning av rovdyr. Fylkesmannen i Nordland, som er førsteinstansen i vårt forvaltningsregime, bruker for lang tid før de tar en beslutning om skadefelling, og de er for passive når det gjelder andre tiltak som begrense rovdyrenes skade på beitedyrene. Konflikten er klassisk, og vi forstår gårdbrukernes frustrasjon.
Det påhviler forvaltningen et betydelig ansvar når de skal praktisere forvaltningsoppgaven. På den ene siden skal de ta hensyn til politisk vedtatte bestandsmål. På den andre siden skal de se til at det er levelige forhold for dem som driver med sau og rein. Det skal også være en terskel i form av dokumentasjon før det iverksettes jakt på rovdyr, og aktiviteten skal dimensjoneres i forhold til de økonomiske rammene forvaltningen har til rådighet.
Det kan ikke være noen tvil om at Tore Vatne og hans kolleger hos fylkesmannen har en vanskelig oppgave. Blir de for slepphendte med å iverksette tiltak, kan det lett bli feil. Er de for restriktive er det også feil. De skal forsvare sin virksomhet både overfor gårdbrukere, den politisk sammensatte rovdyrnemnda og Direktoratet for naturforvaltning.
Likevel sitter vi med en følelse av at man ikke helt har tatt inn over seg den situasjonen som mange gårdbrukere faktisk er i. Når de gir uttrykk for sin frustrasjon og sammenlikner fylkesmannens medarbeidere med naturverne av ulikt slag, er det et uttrykk for en maktesløshet som faktisk er reell.
Det er en situasjon både forvaltningsmyndighetene og politiske myndigheter bør ta inn over seg. For det første bør politisk myndighet sørge for en rovdyrpolitikk som henger sammen med ambisjonene for landet som helhet. Sauenæringa er i utgangspunktet ei viktig, men marginal næring. Viktig fordi den bidrar til bosetting, aktivitet og livskraftige bygdesamfunn som kommer hele nasjonen til gode. Dersom det ikke er ønskelig å opprettholde bosettingen i Bygde-Norge, så må man si det, slik at de som i dag livnærer seg på sauehold kan avvikle sin virksomhet og flytte til byen.
For det andre er det slik at forvaltningen langt fra er preget av smidighet, imøtekommenhet og tilpasningsevne. Fra den kanten får man fra tid til annen en følelse av at enhver bonde i prinsippet er rovdyrhater og at det preger deres krasse argumentasjon og krav om begrensninger i en stadig større bestand av skadedyr. Derfor er det ikke hensynet til beitedyrene bonden ber for, men mer for å få tilfredsstilt egen blodtørstighet. Selvfølgelig er det ikke slik. Dette dreier seg om å renonsere politiske mål, vedtatt i Stortingets sal, milevidt fra realitetene. I neste omgang må politikerne legge klare føringer for forvaltningens opptreden, det må øremerkes nok penger og til sjuende og sist må man akseptere at rovdyr som tar sau og rein på beite kan tas ut på den mest mulig effektive måten. Slik kan man bevare en hensiktsmessig rovdyrstamme, og man legger til rette for levedyktige utmarksnæringer.

Det norske kraftmarkedet er i ubalanse. Før helga opplevde vi strømpriser på over åtte kroner pr. kilowattime på Helgeland. Aldri før har svingingene vært så enorme. Og selv om rekordprisene kun holdt seg noen timer torsdag og fredag, bærer de bud om at alt ikke er som det bør være. Det bør de ansvarlige ta inn over seg. Verken den vanlige forbruker, industrien eller næringslivet for øvrig kan leve med et regime der tilfeldighetene så til de grader får råde.
Det gjør ikke saken særlig bedre at rekordprisene slår inn i et marked med kraftoverskudd. Vi produserer mer strøm i Nord-Norge enn hva vi forbruker. Straffen er at vi opplever priser helt hinsides all fornuft. Og kraftmarkedet er ikke under kontroll når prisen svinger fra en til åtte kroner på noen få timer, det til tross for at forbruk og produksjon er omtrent uendret. Hvem er det som skal kontrollere, og hvor ligger ansvaret?
Svært få om noen kan svare på det, og det gjør sjokkprisene enda mer ubegripelige. Kraftforsyningen og prisnivået er av vital betydning, både for private, industrien og næringslivet for øvrig, og det gir grunn til betydelig bekymring når selv de med det øverste ansvaret for kraftsystemet medgir at de ikke forstår det som skjer.
For den vanlige forbruker framstår svingningene i kraftprisen oftest som en gåte. Svingningene i prisen følger ikke det folk flest oppfatter som logiske linjer, og standard hovedforklaring fra kraftprodusenter og nettansvarlige er at vi er en del av et stort kraftmarked, og der er det helt andre faktorer enn nedbør eller tørke som bestemmer prisnivået.
I mangel på gode forklaringer har konsernsjef Auke Lont i Statnett bedyret at han vil ta initiativet til en felles analyse av det nordiske kraftmarkedet i den ekstreme kuldeperioden vi har hatt, ikke minst for å få avklart hvorfor vi i perioder opplever så ekstreme priser som torsdag og fredag i forrige uke.
Det er godt at han vil analysere med det mål å finne fram til fakta. Resultatet trenger imidlertid ikke å resultere i tiltak for å forebygge liknende sjokk i framtiden. I så fall er det urovekkende. Grunnen til at vi er en del av et felles nordisk kraftmarked må jo være at vi skal tjene på det i form av sikker forsyning og akseptable priser. Hvis børsen og markedet ikke fungerer etter hensikten, må det gjøres endringer. Og endringene må ikke bare være økonomisk motiverte på en slik måte at kraftbransjen skal sikre sitt økonomiske resultat på en best mulig måte.
I et slik bilde må hensynet til samfunnet som helhet – private, industri og næringsliv for øvrig – veie tyngst. Vi må sikres en stabil strømforsyning til priser det går an å leve med. Det er en utfordring for bransjen, og det er et ansvar for politiske myndigheter. Vi kan kort og godt ikke akseptere et kraftmarked ute av balanse og der regningen for kalaset sendes forbrukerne.

De siste fire årene er det lagt ned 105 grunnskoler i Norge og ifølge TV 2 er det så langt planlagt å legge ned 81 skoler neste år. Og etter at det nye inntektssystemet for kommunene ble innført i 1986, er det lagt ned rundt 1.000 skoler i Norge. Også på Helgeland er det forsvunnet en rekke skoler de siste årene og kampen for å bevare grendeskolene pågår fortsatt i en rekke kommuner, og striden er ikke sjelden både bitter og uforsonlig. Rimeligvis. Ikke sjelden er skolen det siste offentlige tilbudet i bygda og foreldrene frykter også at en lang og ofte dårlig skolevei skal slite på barna sånn at de ikke makter å få det de trenger ut av skoledagene.
Kommunalminister Liv Signe Navarsete vil derfor ha et samfunnsregnskap for hva man egentlig sparer på å legge ned skoler i utkantene. Det er på tide. Vi har lenge hatt en mistanke om at det faktum at det er fylkeskommunen som dekker skoleskyssutgiftene, altfor ofte har gjort det svært enkelt for kommunene å legge ned skoler i utkantene for å spare penger. Men så langt har ingen kommet opp med et fullgodt svar på om samfunnet virkelig sparer noe.
Vi er for eksempel ikke så sikker på om Dønna kommune ville funnet det lønnsomt å legge ned Stavseng skole om kommunen selv måtte dekke skoleskyssen. Nord-Dønnas bebyggelse er både vid og kronglet og busstransporten til Midtbygda skole vil uten tvil bli temmelig kostbar.
Å lage et samfunnsregnskap er en vanskelig oppgave. Hvis folk flytter fra bygda fordi skolen legges ned, tar de med seg både arbeidsplasser og skattepenger. Fordi de som blir igjen mister kunder, brukere og samarbeidspartnere på alle nivå. Sluttsummen kan derfor bli katastrofal både for den enkelte bygd men også for kommunen.
Et annet moment som blir stadig mer aktuelt er økningen av private skoler i bygde-Norge. 15 er etablert de siste fem årene og 11 har søkt om etablering. Når bygdas offentlige skole blir lagt ned, tar ikke sjelden foreldrene initiativet til å etablere en privat skole. Også i Stavseng skolekrets har ideen om en privat Montessoriskole vokst seg sterk under kampen for å bevare den offentlige skolen. For hver elev som flytter fra offentlig til privat skole, taper kommunen 63.000 kroner. Det betyr at Dønna vil tape rundt to millioner dersom det etableres en privat skole på Stavseng, mens staten betaler tilskuddet til de private skolene.
Dersom kommunalministeren nå følger opp sine egne intensjoner og får fram et samfunnsregnskap kan det for eksempel medføre at kommunene om ikke veldig lenge må overta også skoleskyssen. Det vil i så fall bli en noe ubehagelig overraskelse for alle kommunene som den siste tiden har lagt ned en rekke av sine grendeskoler. For erfaringene er vel sånn at nye oppgaver sjelden blir fullt ut kompensert gjennom statlige overføringer.